Essay av kunsthistoriker Jarle Strømodden.
Katalogtekst til retrospektiv utstilling, Museet for Samtidskunst, Nasjonalmuseet for Kunst, Arkitektur og Design, Oslo, 2008. Gjengitt med tillatelse fra forfatteren.
I forbindelse med oppføringen av nytt operahus i Bjørvika, nedsatte Kirke- og kulturdepartementet et eget utvalg som skulle utarbeide en overordnet plan for utsmykningen av bygget.Byggets arkitekter, Snøhetta AS, hadde et ønske om å finne løsninger der utsmykningen kunne behandles som en integrert del av bygningskroppen. Løvaas & Wagle ble i 2003 tildelt oppdraget med å kle deler av fasaden på det nye operabygget. Dette oppdraget innebar et nært samarbeid mellom kunstnere og arkitektkontor fra idéfase og fram til oppføring. Målet var at utsmykningene skulle forsterke det arkitektoniske uttrykket.
Arealene som skulle bekles var fasadene på gatenivå, scenetårn, teknisk rom over tak, samt verkstedsdelen. For selve oppdraget var det gitt kravspesifikasjon fra byggherren, Statsbygg, og arkitektkontoret, Snøhetta. Kunstnerne måtte forholde seg til grå, elokserte aluminiumsplater som skulle være perforerte. Hver plate måler 60 x 360 cm, og er montert liggende på et skjelett som står ca. 30 cm ut fra den indre bygningsstrukturen. Det totale arealet utgjør rundt 6000 kvm. Perforeringen av platene skulle ha til hensikt å slippe inn lys og luft. Antall hull, størrelsen, samt avstanden mellom dem på hver plate, kunne variere. Byggets øvrige fasademateriale er hvit, italiensk marmor og glass.
I forbindelse med Løvaas & Wagles separatutstilling ”Tepper” i Kunstnernes Hus våren 1995, skrev daværende intendant Åsmund Thorkildsen i katalogessayet at Løvaas & Wagle først og fremst ser seg selv som tekstilkunstnere. Nå, mer enn ti år senere, og med helt andre utfordringer som dette utsmykningsarbeidet representerer, kan det bemerkes at de fremdeles arbeider med tekstilrelaterte materialer, teknikker og problemstillinger.
Stilt overfor den utfordringen som Operaen representerte, valgte Løvaas & Wagle – som tekstilkunstnere – å ta utgangspunkt i, og forholde seg til tradisjonen i arbeidet med å finne en komposisjon for de perforerte platene. Nærmere forklart tok de utgangspunkt i et bindemønster for vev som de fant i Den norske husflidsforenings Håndbok i veving, 9. utgave, utgitt i 1951. Dette bindemønsteret har tradisjonelt blitt brukt ved veving av nyttetekstiler, som for eksempel håndklær eller kluter. I sin prosjektbeskrivelse foreslår kunstnerne en løsning som kan sies å være et modulbasert system bestående av åtte variabler, basert på det nevnte bindemønsteret. Det ville være det samme mønsteret, dvs. De samme variablene, som ble gjentatt over store flater. Betrakterens avstand til Operaens fasader, samt skiftende lysforhold, skulle bidra til å skape en visuell dynamikk i bygningens vertikale flater. Kravet om perforerte plater – av hensyn til lys og luft – ville også være varierende på de ulike delene av bygget. Hullenes størrelsesmessige variasjon skulle bidra til den visuelle dynamikken. Kunstnernes ambisjon var – da prosjektbeskrivelsen ble skrevet i august 2003 – også at mønsteret skulle ha en viss grad av lesbarhet på avstand, for eksempel fra Ekebergåsen.
Det viste seg etter hvert at kravspesifikasjonen som byggherren hadde utferdiget ikke kunne gjennomføres. Det ble konstatert fra byggherrens side at de perforerte platene kunne bidra til forstyrrende og ubehagelige lyder ved ugunstige vindforhold. Dette kunne igjen vise seg å bli uheldig for forestillingene. Tester utført på Byggforsk ved SINTEF i Oslo viste at problemene kunne løses ved å gjøre hullene større. Men dette skapte på sin side nye problemer; ved nedbør ville vann trenge mellom platene og den indre bygningsstrukturen og danne fuktproblemer.
Høsten 2004 viste det seg at Løvaas & Wagle praktisk talt måtte begynne forfra igjen. I denne perioden eksperimenterte de med muligheten for rent faktisk å flette platene, slik at fasaden ville få en tydelig bølgende struktur, eller et tydeligere skille mellom det konkave og det konvekse.
Spørsmålet ble da: Hva gjør man når den opprinnelige planen ikke kan gjennomføres? Dette var dobbelt utfordrende for kunstnerne, fordi oppdraget var at platene i utgangspunktet skulle være perforerte. For å gjøre en lang historie kort, så fant de et utgangspunkt for en ny løsning i en beskjeden skulptur av Alberto Giacometti. Dens kvadratiske flate består av fire punkter, hvorav to er konkave og to er konvekse.
Ved å stanse inn konkave og konvekse felt i platene kunne de fortsatt forholde seg til det oprinnelige bindemønsteret de hadde funnet i Håndbok i veving – de hadde ikke ”mistet tråden”. Det som da gjenstod var å komme fram til de riktige størrelsene på de konkave og konvekse formene for å oppnå den ønskete virkningen, slik at mønsteret ville tre fram på de ulike fasadeveggene. På de endelige fasadeplatene er bindepunktene omdannet til konkave og konvekse sirkelformer som danner et mønster. Det vil si – hver konkave eller konvekse form i fasadeplatene representerer et bindepunkt (i et vevet stoff vil det si der renning og innslag krysses) i det valgte bindemønsteret. Anvendelsen av det konkave og konvekse er konsekvent. De konkave feltene er små, kjegleformete, mend de konvekse feltene er store og kuleformete. Dette er ikke så lett å se for det blotte øye, men er ikke uvesentlige faktorer for den visuelle opplevelsen.
At man endte opp med stansete plater i stedet for det perforerte, er kan hende en liten tilfeldighet. Men det er likevel interessant å se hvordan Løvaas & Wagle på denne måten har løst forholdet mellom form og funksjon.
Et spørsmål som reiser seg er hvorvidt man skal kalle dette oppdraget for utsmykning eller dekor? Løvaas & Wagles bidrag skiller seg markant fra, for eksempel, Terje Uhrns utsmykning i Regjeringskvartalet eller Anne-Karin Furunes’ utsmykning av Nationaltheatret stasjon (perforerte metallplater). Det Løvaas & Wagle har kommet fram til minner mer om dekor, og da skal det forstås i ordets beste betydning. Vi kan se noe tilsvarende i fasaden på Tinghuset i Oslo, samt eksteriøret av Oslo Spektrum. Disse fasadene framstår ikke som utsmykning per se, men mer som integrert dekor.
Det visuelle aspektet er interessant fordi det er først på nært hold man oppdager varket (men spørsmålet er selvsagt; skal man se på det som et verk?). Dekoren og bygningen spiller på lag og gir plass til hverandre, de er uløselig knyttet sammen. I tillegg til å være dekor har aluminiumsplatene en praktisk funksjon; de er fasadebekledning som beskytter bygningskroppen. Interessant er det i denne sammenheng at både arkitektur og brukstekstiler er tradisjoner der estetiske valg må kombineres med, og tilpasses, finksjonalitet. Som nevnt har Løvaas & Wagle i dette tilfellet valgt å ta utgangspunkt i et bindemønster typisk for brukstekstiler.
På avstand ser man Operaen med sine vegger, tårn og fasadeløsninger. Først når man kommer tett på, enten på gateplan eller på taket, trer dekoren frem. Skjønt, man er avhengig av å vite at dette er et bevisst grep fra kunstnernes side; at de stansete aluminiumsplatene er dekor. Det er derfor jeg viser til Tinghuset og Oslo Spektrum. Alle disse tre byggverkene er så vidt monumentale at fasadenes dekor så å si forsvinner med mindre man minner seg selv – eller blir påminnet – om den. Når det gjelder Operaen var det som nevnt Snøhettas ønske og mål å integrere utsmykningen slik at den ble en del av byggets helhetlige visuelle uttrykk.
Som et tillegg til det visuelle kan vi se på det intellektuelle aspektet ved Løvaas & Wagles utførelse av oppdraget. Det åpner seg da en rekke betraktningsmåter. Når man står overfor et kunstverk eller ulike typer arkitektur, er det alltid interessant å se hvilke referanser som viser seg. Enkelt sagt ligger det mange ulike lag i betraktningen av Løvaas & Wagles bidrag til Operaens eksteriør. I stikkords form kan nevnes braille, tekstilt, taktilt, geometri, det digitale, repetisjon, minimalisme, for bare å nevne noen få.
Braille nevnes først i listen over, og ikke alene fordi den er alfabetisert. De stansete aluminiumsplatene kan visuelt oppfattes som tekstfragmenter skrevet i ”braille”. Men dette er ikke blindeskrift, det bare minner om det. Likevel finnes det et tangeringspunkt i kunstnernes tekstile erfaringer og blindeskriftens taktile forutsetning. På samme måte som blindeskriften forutsetter berøring, så innbyr fasaden også til berøring. Vi kan se og berøre, men det kan ikke leses noen mening ut av dette.
Et annet aspekt ved dekorasjonen er foreningen av det gamle og det moderne. Fasaden uttrykker en visuell digitalitet. Selv de mest komplekse strukturer kan reduseres til enkeltheter. Kort fortalt - og sterkt forenklet - så består et dataprogram av 1 og 0 (én og null). Aluminiumsplatene har utstansinger som er konkave og konvekse. De konkave er mindre i omkrets enn de konkvekse - altså 0 (konkav) og 1 (konveks).
Som nevnt er det åtte grunnerformer som utgjør en modul, som gjentas og danner et mønster. Prinsippet om repetisjon av identiske former kjenner vi blant annet igjen fra minimalismen. Men dette er minimalisme i form, ikke i innhold. Dekoren spiller på lag med bygget for øvrig, videre har platene en funksjon og er ikke kun selvrefererende.
Det ble nevnt at det ikke kan leses noen mening ut av mønsteret, men det er ikke helt riktig. Slik braille kan leses av dem som har lært seg dette tegnsystemet, slik kan mønsteret i fasadene leses av dem som kjenner sin tekstil.
Den måten Løvaas & Wagle har løst utfordringen med utsmykningen av eksteriøret av den nye Operaen i Bjørvika på er både facinerende og imponerende. De har møtt utfordringene ved å forene sine erfaringer fra det tekstile kunstfeltet med høyteknologi; en forening av det manuelle og det maskinelle.
Som nevnt innledningsvis er Løvaas & Wagle forankret i en tekstil kunsttradisjon. De har i forbindelse med arbeidet med Operaen gått over til hardere stoffer enn tidligere, men prinsippene de har arbeidet etter er delvis de samme som de tidligere har benyttet i sine tekstile tepper og objekter. Det Løvaas & Wagle har bidratt med til operabygget er ikke grensesprengende, men snarere grenseutvidende. Kunstnerne har utfordret seg selv og således maktet å utfordre, og dermed både utvikle og utvide, det feltet de arbeider innenfor.
Når Operaen nå våren 2008 blir tilgjengelig for publikum, vil det bli anledning til å bevege seg rundt og omkring bygget og å se på overflaten, samt spillet mellom lys og skygge. Dette er ment som en klar oppfordring, fordi kunstnernes bidrag her er klart betinget av betrakterens deltakelse. Måten oppgaven er løst og hvordan det oppleves, vil også være betinget av nærhet og distanse, det vil si, hvor man befinner seg. For oss betraktere handler dette også om tid som bevegelse og tid som erfaring.
Et element som bør understrekes er at Operaens eksteriør har visuelle og intellektuelle kvaliteter, og at det er en slags subtil monumentalitet ved den. Dersom man ser bort fra det arkitektoniske, kan man si at Løvaas & Wagle har gjort dette bygget til en rundskulptur.
1. Løvaas & Wagle fikk oppdraget ved at utsmykningskomiteen for det nye operabygget vurderte en rekke kunstnere som kunne være aktuelle for oppgaven. Tre ble innkalt til intervju, og ut fra intervjuprosessen ble oppdraget gitt til Løvaas & Wagle.
2. Da de kom frem til en slik løsning, fikk de hjelp hos RM Rich. Müller A/S i Danmark.