”Løvaas & Wagles dream world”

Essay av kunsthistoriker Jon-Ove Steihaug.

Katalogtekst til separatutstilling, ”Jaktscener”, Kunstnerforbundet, Oslo, 2000. Gjengitt med tillatelse fra forfatteren.

 

I utgangspunktet kan det være vanskelig å avgjøre hva dette er. Det er ikke tepper eller vev i vanlig forstand i og med at det er spent opp på blindrammer og ikke danner en selvbærende struktur. De fremstår heller ikke umiddelbart som malerier, til tross for at de har enkelte innslag av maling. Man kunne sagt material-arbeider, men all kunst er jo laget av materialer, så det ville være meningsløst eller overflødig. Man kan selvsagt kalle dem arbeider og på den måten understreke deres karakter av å være gjort av noen, arbeidet frem; eller verk, hvis man vil plassere dem høyt i et hierarki av det mennesker gjør, som noe enestående. Tekstilkunst? Malerier malt på lerretsstoff ville også måtte innbefattes i en slik kategori hvis man skulle være konsekvent. Betegnelsen  ”tekstilkunst” sier ikke noe mer enn at det er laget av tekstile materialer, og selvsagt, at det er ”kunst”, eller kanskje heller: at tekstilkunst også er kunst. Det er ingen overbevisende god grunn til å kalle dette en installasjon selv om det definitivt oppstår en bestemt situasjon med disse arbeidene montert på den måten de er montert i Kunstnerforbundets fineste sal, med overlys og status. Heller ikke fremstår de som objekter. Denne termen er for mye knyttet til en Duchampsk readymade-estetikk og virker ikke naturlig. De er utpreget håndgjorte og ikke industrielt produserte. Samtidig kan man selvsagt se dem som ting i en eller annen forstand. Andre teknikker kunne være en fristende betegnelse i og med at det dreier seg om en krysning av forskjellige ”teknikker”. Men dette er heller ikke tilfredsstillende. Hva står dette ”andre” for annet enn noe sekundært? Ikke helt vev ikke helt maleri ikke helt tekstil. Men noe midt i mellom kanskje. Man kunne for enkelhets skyld kalle dem veggstykker, bilder, aggregater, eller til og med batterier, og la spørsmålet stå åpent. Jeg vil også si at Løvaas & Wagle infiltrerer noen tradisjoner, leker med dem, snur dem opp ned. Slik barn leker med ilden. De som kjenner til det som fortsatt måtte finnes av en renhårig vevtradisjon vil kanskje møte disse bildene med like deler forferdelse og befrielse. L&W prasitterer med freidig mot vevkunsten og dens rike tradisjoner.

Hengende vevet foldet stoppet surret flettet sydd strikket.

Disse arbeidene setter noe i gang. Et spill. Får noe til å skje. Latteren, det lille sjokket, det litt frastøtende. Bringer med seg noen fortettede erfaringer som ligger lagret et eller annet sted. I dødvinkelen. Intimt. Nesten ubehagelig tett på. En kvinne smyger en strømpe på foten, ruller den oppover leggen, deretter det andre benet. Elastikk. Hvorfor begynner jeg å tenke på gamle damer og bestemoren min som ikke lever lenger når jeg ser de brune, hudfargede nylonstrømpene spredd utover? Gammel kropp med vann i bena. Nylon. Mykt. Slappe rynker fra en form som ikke lenger er der. Avtrykket av en kropp. Som om luktene henger igjen.

Hengende hager. Løs i strikken.

Hvorfor er det som å høre et kor av anonyme stemmer og historier når jeg ser disse strømpene, flettet løst i hverandre, hektet sammen? De roper til meg. Når strømpene er røde eller svarte eller lyseblå får de andre stemmer som for meg er vanskeligere å stedfeste. Ikke så hudaktige eller intime. Historiene blir mer uklare. Med silke eller glimmer kommer det et raffinement. Jeg må tenke på nyttårsaften, fest, femme fatale. Gammel-dame-effekt er det også med de løse og posete strikkeluene som henger der som på knagger i en entré. Burleskt. Også her følelsen av å se tilbake. Flere av luene må være hjemmestrikkete og det er jo ingen som sitter hjemme og strikker lenger eller gjør håndarbeid. I hvert fall er det av en eller annen grunn nesten umulig å tenke seg at noen fortsatt sitter hjemme og strikker, eller stopper strømper? Eller luene begynner å sagge, eller bli rasta-aktige, men da er jeg et helt annet sted.

Det finnes åpenbart en stofflig erindring et sted, oppmagasinerte lukter og smak og berøring. Minnet om klærne vi har båret, teppene vi har vært tullet inn i. Det ligger der som noe vi bærer med oss eller noe som bærer oss. Umerkelig. For egen del må jeg tenke på den forhatte regndressen, gummilukten, det tykke glatte stoffet som gjorde det vanskelig å bevege seg. Ullvotter, som er blitt våte i snøen, kalde og stive (før polvottene). Nystrikkete raggsokker fra bestemor til jul sammen med årets utgave av Hvem Hva Hvor. Mykt flanellslaken. Det gråhvite ullteppet i barnehagen som var mitt og som ”tante Tove” trakk over meg, der vi lå på rad og rekke utover gulvet for vår daglige formiddagsblund. Mike Kelleys tilsnørrete og brukte kosedyr (”more love hours than can never be repaid”), strikketepper, puter og garnrester.

Aktivitetsstund.

Det er et møysommelig, men samtidig løssluppent arbeid som ligger bak disse veggstykkene. Her har de flesket til. Ubehøvlet. Hender har nennsomt og med kunnskap foldet det hele til. Håndarbeidstimene hvor ørevarmere skulle strikkes og løpere broderes. Ofte ble de ganske klumpete. Strikketøyet snørte seg sammen til det stoppet av seg selv og måtte rekkes opp. Ørevarmeren ble ubrukelig. Det er som om disse verkene eller veggstykkene rommer mangfoldige livsverdener eller erfaringsfelter. Uoffisielle verdner: En hjemlig håndarbeidstradisjon som langt på vei er over. Broderi, strikking, vev, filleryer. Når det fortsatt eksisterer er det med en annen mening. Avtrykk av kvinnelig kroppslighet. En kvinnekropp som spenner fra det sammenfalne til det fetisjerte(skinnende lekre damebein). For meg henger disse bildene og svever i en kjønnsdimensjon det er vanskelig å se bort fra. Hadde de vært gjort av menn ville dres sosiale mening vært en annen. Både betraktere og kunstnere er i spill.

De går inn lavt i samfunnskroppen med gjenbruket som de setter i system. Avfall. Det gamle, forfalne, slitte, utbrukte, skrukkete. Det avlagte, alle de stumme historiene som finnes i disse tingene. Et vell av rester, klippet opp, pakket sammen, flettet i hverandre. Nylonstrømper regntøy garn sytråd ullsokker strikking pallebånd maling ulltepper. En forvirring og salig blanding som samtidig er presist anvendt. En annen ting er måten de redefinerer og infiltrerer det man vanligvis oppfatter som maleri. De er spent opp på blindrammer, til dels bemalt, i hvert fall flekkvis. Det foregår et arbeid med både farge og strøk i dem, selv om dette skjer med andre midler enn maling. Forstått som malerier tydeliggjør de lerrets-maleriets tekstile karakter. De gir også den kjære forestillingen om stofflighet en ny og konkret betydning. Hva er det annet Per Kirkeby snakker om og vever en kunstner-myte av(det lagvise som naturhistorie og naturprosess). Lag på lag er pakket oppå hverandre eller skinner igjennom. Det lagvise fremtrer vekselvis ugjennomsiktig og gjennom-siktig, tett og løst. Et interessant trekk er hvordan Løvaas & Wagle enkelte steder flekker til stoffene, som for å søle dem til litt, prege dem. Dette blir en slags broer som forbinder dem med den høystatuspregete storebroren maleriet og samtidig skitner ham til lite grann. Maleri er mann og tekstilkunst er kvinne.

Ariadne. Penelope.

Disse veggstykkene er som abstrakte malerier (la oss sette den sosiale materialiteten de bærer med seg i parentes for et øyeblikk). Deres forskjellighet er slående, som om en rekke maleriske ”stiler” blir gjennomspilt. I ”Skimmer” bølger røde strømper seg på tvers, mens hudfargede kontrapunktisk foldes ut som et transparent flor over disse. Foten eller leggen på strømpene henger løst og blir uhyggelig livaktige. Anatomitime. Noen steder ser man gjennom til den vårgrønne ullteppe-bunnen, i kontrast til det røde, andre steder er det helt fortettet og igjenknyttet. I det tofargede ”Gobelin” danner utallige gyldenbrune strømper en vertikal strøm mot en tverrgående og vrimlende bevegelse av gråbrune strømper. Strømpene er ikke strukket ut, men får gå litt sine egne veier, flatklemte, skrukkete, samtidig vevet sammen til et tydelig rutenett i et møte mellom vevens struktur og modernistisk rutenettmaleri. Kamuflasje, bandasjer, nettverk, røtter, fletting.

Det fargefriske ”I rosenhagen” er dypt og impresjonistisk. Her er det ingen klar rutestruktur, men derimot et spettete flimmer av hvitt og rødt mot et sort dekke som fletter seg inn i og dekker til den rød-hvite bunnstrikkingen. Et kaosmønster, en hage å gå seg vill i. Nesten noe ridderlig. ”Jaktscene” er et barokt bilde fullt av troféer. Et europeisk sjangerstykke eller kitschmotiv. Man kan liksom høre de gjallende jakthornene og villsvinenes skrik og grynting der de slaktes. Bilderammen er gjort til et kraftfullt armatur, hvor sammensydde ullsokker danner en tykk polstring med hengende dameluer som attributter. Mer enn noen av disse veggstykkene er det et bilde som virkelig henger, som lar alt henge. Det dramatiske temaet understrekes av de feiende strøkene og den store dybden i bildet, som blant annet skapes av de bakenforliggende inn-slagene i blått, rødt, grønt og gult. En skog av mørke trestammer, med havet som blinker bakenfor. Som i et av Munchs malerier. Det pastorale i bildet understrekes ved at bunnen er en grønn sovepose.

Løs form

I noen av bildene er bruken av garn fremtredende. Bildene surres inn eller dekkes med vaser av garnansamlinger. Man kan tenke på Brice Mardens pensel-malerier, inspirert av kinesisk kalligrafi og Pollock, eller fransk informelt etterkrigsmaleri. Bildet ”Stjernesang” som er surret inn med svart tråd og oversprøytet med hvite malingsflekker er som snytt ut av femtitallets ”lyriske abstraksjon”. Bunnen i garnbildene kan være kvadratiske rutemønstre vevet av skinn, stoffer i forskjellige farger eller strømper. I noen av bildene er tykkelsen – det at det er stappet mye inn i bildet – et poeng i seg selv. Det uregelmessige preget gjør at noen av dem minner om strømpestopping, mens de mer regelmessige primært ser sammenpakket og kompakte ut. Som om noe bare venter på å rase ut. Som maleri svinger disse materialbildene seg fra Mondrians rutenett til abstrakt ekspresjonisme, action painting og impresjonisme. Det raffinerte kan være noe å understreke siden det motsatte, det rustikke og hjemmegjorte, er så åpenbart. Det lysegrå regntøyet i ”Vinter. Fornebu” ligner på skinn. Skimmereffekter skaper også raffinement. Et av de svarte bildene med tittelen ”Sobel” har stoff som skimrer i grønn-svart. Innenfor billakkering ville man brukt ordet metallic. Flere av de svarte bildene har som dette noe elegant over seg.

Etymologi: fra gresk techné (håndverk) til latinsk textum (vev, stoff) til tekst, tekstil, og så videre.

Det sammensatte i disse veggstykkene løper i alle retninger. De har noe fortettet, materialitet, erindring. De er også operasjoner. Oppklippingen, foldingen, flettingen, syingen. Selve gjentagelsen. Som befriende handlinger.

 

< Tilbake til tekster